Sethiansk eller Valentinsk?

Har nå lest en god del valentinske tekster i tillegg til de sethianske tekstene jeg startet med. Og det er ingen tvil om at valentinerne står for en langt mer forsonlig, sympatisk og kompromiss -linje. Så man må nok si at valentinske gnostikere hadde et mer sympatisk livssyn enn Sethianerne, som mente seg selv tilhørende en guddommelig elite. Og at muligheten for frelse var forbeholdt dem selv.



Likevel må jeg nok si at jeg finner de sethianske tekstene langt mer appellerende enn de valentinske. -Kanskje fordi de er mer rett på sak, og enklere å tolke? Vet ikke. Men de føles ihvertfall mye mer "riktig", hvis jeg skal tillate meg å bruke intuisjonen min. Og religion skal jo være et spørsmål om å tro, og da må man jo nesten gå for det som føles riktig, og dermed mulig å faktisk tro på.



Og kan man da ta hensyn til hva som politisk korrekt?

Brev til Rheginos (Om oppstandelsen)

I Nag Hammadi.Kodeks I følges Sannhetens Evangelium av denne brevteksten. Forfatteren er ukjent, og vi vet heller ikke hvem Rheginos, mottakeren av brevet, var. Men formodentlig dreier det seg om en valentiniansk lærer som forklarer læren om oppstandelsen til en av sine elever.



Et sentralt motiv er at Frelseren, som er av åndelig natur, gjorde seg til menneske og døde for at menneskene på sin side skulle gjenvinne sin åndelighet og bli fri fra døden. Frelseren "slukte" døden, heter det. Samtidig fremgår det at den materielle verden egentlig er en illusjon, og oppstandelsen blir til syvende og sist det samme som å innse at den egentlige eksistens er åndelig og noe man allerede har.



I den forstand er man allerede oppstått til liv - det gjelder bare å erkjenne det.