Har nå lest en god del valentinske tekster i tillegg til de sethianske tekstene jeg startet med. Og det er ingen tvil om at valentinerne står for en langt mer forsonlig, sympatisk og kompromiss -linje. Så man må nok si at valentinske gnostikere hadde et mer sympatisk livssyn enn Sethianerne, som mente seg selv tilhørende en guddommelig elite. Og at muligheten for frelse var forbeholdt dem selv.
Likevel må jeg nok si at jeg finner de sethianske tekstene langt mer appellerende enn de valentinske. -Kanskje fordi de er mer rett på sak, og enklere å tolke? Vet ikke. Men de føles ihvertfall mye mer "riktig", hvis jeg skal tillate meg å bruke intuisjonen min. Og religion skal jo være et spørsmål om å tro, og da må man jo nesten gå for det som føles riktig, og dermed mulig å faktisk tro på.
Og kan man da ta hensyn til hva som politisk korrekt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar